Unik bok om norsk naturfotos historie!
I 2016 fylte Norske Naturfotografer/NN 40 år som forening for profesjonelle naturfotografer i Norge. Dette ble feiret med blant annet en bokutgivelse der trådene ble trekt fra tidlig i fotografiets historie og fram til i dag. Under kan du lese utdrag fra boken, samt se noen av bildene. Boken er ført i penn av vårt æresmedlem Pål Hermansen som har hatt god hjelp av blant annet NN-medlem Svein Grønvold.
Mennesket har fra første stund måttet forholde seg til naturen, som alle andre arter. Men vi er den eneste arten som også har vist evne og trang til å avbilde våre omgivelser. Fra de tidligste hulemaleriene og gjennom en mer enn tusenårig kunsthistorie er naturen blitt tolket i bilder. Likevel, -først da fotografien kom på banen i 1839, ble det virkelig fart i sakene. For ikke å snakke om den eksponensielle veksten av bildebruk vi har sett i digitalalderen.
I Norge har naturen fremdeles en stor plass i folkesjelen, og dermed blir også en stor del av de bildene som tas hentet fra naturen. Men de fleste som lager naturbilder i dag, har liten eller ingen kunnskap om den eventyrlige utviklingen som har skjedd innen naturfotografiet. Naturfoto er så definitivt ikke lenger bare sjelløse postkortbilder.
I denne boka finner du for første gang en unik presentasjon av naturfotografiens historie ut fra et norsk perspektiv, fra forhistorisk tid og fram til dagens bildemessige mangfold. Vi følger tidslinjene og møter en rekke spennende fotografer, kjente og ukjente. Og selvfølgelig, boka viser oss også en bildeskatt som aldri har vært presentert samlet tidligere!
Boka kan bestilles hos Foto.no her
Forord
Vi har alle så lett for hele tiden å skue framover, hele tiden plukke ut nye mål og utfordringer på veien videre. Men etter hvert som årene siger på, og du kanskje til og med har mer av livet bak deg enn foran deg, er det viktig noen ganger å stoppe opp. Du ser ikke så lett veien mens du går, men kikker du deg tilbake, vil den bli tydeligere. Og det å bli bevisst på den veien du har gått, gjør også at du bli mer bevisst på veivalget videre.
I forbindelse med Norske Naturfotografers 40-årsjubileum i 2016, har det fra foreningens side blitt ytret et sterkt ønske om nettopp å stoppe opp litt og se utviklingen innen norsk naturfotohistorie i retrospektiv. Og hva er da mer naturlig enn å samle den mellom to permer?
Da jeg fikk oppdraget med å skrive denne boka, har det fra første stund vært viktig for meg å søke å lage en bok som ikke bare beskriver historien til en liten, sær og smal organisasjon, men som presenterer stoff for alle med et snev av interesse for fotohistorie, fotografi, naturfoto og natur.
Vi kan heller ikke isolere lille Norge fra resten av verden. Utviklingen i Norge henger nær sammen med det som skjer i andre land. Det har derfor vært vesentlig for meg å forsøke å sette norsk naturfotografi inn i en større sammenheng, både kulturelt, kunsthistorisk, fotohistorisk og fototeknisk.
Boka inneholder både lange linjer og stoff om enkeltfotografer. Det betyr at den ikke må leses fra perm til perm, men i stor grad kan brukes som et referanse- og oppslagsverk innen spesielle temaer.
Spennet i innhold er stort, og det er selvfølgelig helt umulig å gi et komplett bilde av alle de berørte feltene. Jeg har forsøkt å holde meg til de store linjene og så dukke ned på relevante eksempler der det faller naturlig. Litteraturlisten gir tips om muligheter for videre lesning for den som vil fordype seg i spesielle emner.
Historie preges nettopp av at det er litt avstand til begivenhetene. Tiden er effektiv til å sortere og viske ut uvesentligheter. Det å skrive samtidshistorie i sanntid vil derfor være en stor utfordring. Men for heller ikke å komme med en bok som allerede ved utgivelsen synes utdatert, har jeg sett det som nødvendig å trekke linjene helt fram til og med 2015.
Det har vært et puslespill å samle tekst- og bildemateriale til en slik bok. De nålevende fotografene takkes for bidrag og entusiasme. En stor takk rettes også til familiene til eldre fotografer. De har kommentert teksten og vist stor velvilje ved innsamling av bilder. Også museer og samlinger har vist imøtekommenhet i vår bildejakt.
Johanne Seines Svendsen takkes for gjennomgang av deler av teksten, dessuten rettes en spesiell takk til Robert Meyer for både viktige innspill til manuskriptet og verdifull tilgang til hans store samling av historiske bilder.
Innledning
Fotog rafi er magi, fotografen er en magiker. Knapt noen oppfinnelse i moderne tid har spilt større rolle for vitenskap, industri og sosialt liv enn resultatene av eksperimentene til Nièpce, Daguerre, Fox Talbot – og en skare andre gjemte og glemte pionérer. Fotografien tillater oss å fryse og beholde tidsfragmenter som ellers ville passert forbi som vannmolekyler i en vilter elv. Fotografien gjør det mulig for oss å redde, bevare og sikre minner fra livet vårt og våre omgivelser, ja, hele historien. Og fotografien taler dessuten det eneste universelle språk, et bildespråk som kan leses over alt, av alle, på tvers av landegrenser.
I dag er det magiske skjæret over det å skape et fotografi kraftig falmet. Det har blitt en så dagligdags affære at ingen lenger tenker på den historiske konteksten. Teknisk kunnskap er ikke lenger nødvendig, selv telefonen er et redskap som sikrer bilder av god nok kvalitet for de fleste bruksområdene. ”Alle” kan lage ”gode” bilder, uten å kunne noe om fotografi. Og, ikke minst er publiseringsmulighetene uendelige, i dag kan vi spre bilder over hele verden, uten noen kvalitetskontroll.
Det er et tankekors at vi nå med en liten og lett ”dings” tilsynelatende kan utkonkurrere tidligere tiders magikere, de få dedikerte menn og enda færre kvinner som slepte med seg blytunge kameraer og mørkeromsutstyr opp på fjelltopper og isbreer, ned i dalbunner og ut i robåter. Dette gjør at vi lett kan se ned på ”gamle bilder”. ”Javel, fint”, sier vi, samtidig som et lite gjesp ligger på lur. Men en slik holdning skal vi være forsiktige med å vise. De fotografnavnene som har overlevd til ettertiden var alle ekstraordinære personer i sin samtid, med en kunnskap om og dedikasjon til fotografi som få i dag kan matche. Mange gikk dessuten gjennom fysiske strabaser for å få sine bilder som bare de aller best trente av dagens eventyrerne kunne klart. I tillegg var fotografene viktige personer i samfunnslivet og nøt stor respekt for sine kunnskaper. Mange av bildene de produserte holder glimrende teknisk og motivmessig kvalitet også etter dagens kriterier. Dessuten er de uvurderlige dokumenter om tiden som var. Vi kan spørre oss om hvor mange av dagens bilder som våre etterkommere vil se på om hundre år? Ja, om de fins i det hele tatt? Kanskje er elektronene sporløst forsvunnet fra harddiskene?
Et resultat av at ”alle” er blitt fotografer, er at de færreste tenker på at de står på skuldrene til våre fotografiske forfedre. Svært mye av det vi driver med i dag er gjort før, ofte også bedre. En slik historieløshet er dum både for den enkelte og for fotografien som helhet. Et stort problem med den store og ukritiske bruken av bilder, er dessuten at fotografiet har blitt degradert i verdi. Bildet blir fort bare et privat øyeblikk, for å vise hva som har skjedd akkurat der og da, uten at noen tenker på kriterier for varig kvalitet. Bilder skal ikke lenger koste noe, de er noe lettvint som vi deler villig vekk. Siden folk ikke greier å skille mellom bruksbilder og bilder med kvaliteter, blir også de mer verdifulle bildene rammet, og med det også fotografenes anseelse, og inntekt.
På den andre siden ser vi et økende antall mennesker, men likevel få i den store sammenhengen, som har god utdannelse innen fotografisk teknikk og estetikk og bruker fotografi som et seriøst uttrykksmiddel. ”Mind the gap” er et velkjent begrep for alle som har reist med undergrunnsbanen i London, og jeg tror det er like viktig å være klar over at kløften mellom de som har et tilfeldig forhold til bilder og de som tar fotografi seriøst, ser ut til å bli større. Det eneste som kan motvirke dette, er kunnskap. Kunnskap om fotografiens historie, kunnskap om bildenes samfunnsmessige betydning og kunnskap om verdiene i det gode bildet.
Naturfotografi er et relativt nytt begrep. Men selv om navnet er nytt, har fotografien hele tiden måttet forholde seg til omgivelsene, til landskapet og alt som fins der ute – på samme måte som menneskene har måttet det. Helt fra første stund i fotografihistorien har naturen vært en viktig følgesvenn for fotografen.
Naturfotografi har sitt utspring i dokumentarfotografi og har så blitt mer spesialisert i takt med den tekniske utviklingen. Det er stort spenn mellom de første dyre- og fuglebildene, som var stilleben av jaktbytter tatt med mange minutters eksponeringstid, til dagens bevegelsesstudier med superraske kameraer.
Interessant er også at grensene mellom naturfotografi og andre typer fotografi etter hvert viskes mer ut. God fotografi er god fotografi, uavhengig av motivområde. Et godt bilde skal fortelle en historie, presentere en idé og/eller åpne for fantasi og tolking, – enten det viser en fugl, et landskap eller er hentet fra menneskenes verden. Interessant nok er dette universelle kvaliteter som i svært liten grad avhenger av kameraet og tiden vi lever i. Det betyr at det fremdeles er mye kunnskap å hente i bildene til tidligere tiders fotografiske mestere. De gamle, ikoniske bildene har gått gjennom den viktigste utvelgelsesprosessen – tidens nådeløse sortering. Bilder som fremdeles er interessante etter et århundre, dem må det være noe ved! Derfor vil bedre kjennskap til fortidens fotografer også gjøre deg til en tryggere og bedre fotografisk magiker i dag.
Svært mange av dagens naturfotografer har kommet inn i fotografien utenfra, som biologer og naturkjennere, uten særlig interesse for eller kunnskap om kunst- og fotografihistorie. En slik historieløshet har vært med på å hemme naturfotografiens utvikling og anseelse. Denne boka kan forhåpentligvis bidra med kunnskap som bøter på dette, slik at naturfotografene får større innsikt i historien til verdens mest fascinerende og kanskje snart også mest utbredte teknologiske oppfinnelse!